Det slår meg at Språket er et lite dyr som

gjemmer seg i skogen bak vedskjulet.

Det kommer aldri når du roper på det, selv om skinkebitene er spist opp når du lufter hunden neste morgen.

Språket skremmes av alt og alle;

høye lyder

sterke farger

latter (skingrende, klukkende, pertentlig, tørr)

men mest av alt tanken på at du kanskje en dag drar din vei.

Vi merker det de dagene vi vasker skoddene. Da stikker de ut fra veggen i stram givakt som om de vinker farvel og det er helt klart noe melankolsk over dem. De dagene kan jeg snu meg med skurefilla i hånden og se Språket stå og se på oss fra bortenfor annekset, lammet av skrekk. Slike netter vil jeg ligge våken lenge og hører Språket trøstespise på mønet med små, skarpe tenner som graver seg manisk inn i et treverk som uansett måtte byttes. Morgenen etter tenker du at det er en barkebille av grotesk størrelse, men jeg vet hva som er sant.

Det var ikke alltid slik at Språket var vår nærmeste nabo. Språket er ingen ungfol akkurat og har nok latt seg sjarmere av flere familier enn vår. Salami, brødbiter i melk, middagsrester, grøt. Ikke rart det er et lubbent lite kryp.

Vi la først merke til det en dag vi var ute og gikk. Hver gang vi stoppet kunne vi høre tassing og andpusten grynting, av og til observere en lodden rygg bak en tust eller sten (dårlig kamuflasje). Dette gjentok seg flere ganger. Språket fulgte etter oss opp på vidda, på høyfjellet, ned i daler og ut på myrene for å plukke molter. En gang hadde vi satt oss til like under en stein og Språket hadde ikke fått det med seg og forsøkte vel å ta oss igjen, så det tumlet nesten rett ned i fanget ditt, det nærmeste vi noen gang har kommet hverandre. Språket rettet seg kjapt opp og luntet raskt av sted på en meget ærværdig og stolt måte, som om det var meningen å falle midt oppi formiddagsmaten vår. Etter dette flyttet Språket inn i skogen bak vedskjulet. Vi så ikke noe mer til Språket på turene våre.