Hvordan lage papirtråd: å rulle er en pågående, regelmessig praksis som går ut på å rulle fuktige papirremser på industrielle sementblokker for å produsere papirtråd.

Verket er del av en serie som undersøker produksjonen av papirtråd som en utforskning og tøyning av personlig oppfattelse av tid.

2024.

Johanne Laache: Livet bruksanvisning

Av Line Ulekleiv

Et helt eget behag er involvert i å bivåne produksjon. Ingenting er så beroligende som å se hvordan noe blir til, selv de mest trivielle varer kan få en overordnet, grandios metodikk. Fra barndommen, i tindrende glimt: pedagogiske filmsnutter av samlebånd på fabrikker. Sjokoladeplater ikledd sølvpapir på hygienisk maner, utført med punktlig industriell mekanikk. Det hele tilsynelatende selvgående, uten menneskelige forstyrrelser. Med et sukk kunne jeg synke ned i vissheten om at systemet leverer, som bestilt.

I den andre enden av skalaen finner vi Johanne Laaches møysommelige tilvirking av papirtråd. Så til de grader innenfor den innerste håndlagde krets, derfor ydmykt og investert. Radikalt motsatt av maskinelle samlebånd! Likevel finnes det i betrakterposisjonen noe paradoksalt beslektet. Er det logistikkens kompleksitet og definerte endemål, tilfredsstillelsen ved å se noe bli til og et materiale endre form? Hurtigheten og rasjonaliteten er drastisk bremset, inntil sabotasje av det formålstjenlige. Likevel blir tråden til, og den veves langsomt til en stor flate 12 meter lang og 40 cm bred, rad etter rad i en allerede definert struktur. I masterutstillingen gjentar en annen installasjon pidestallen i den store vevnaden, men denne er tom – konseptuelt underveis, i fremtiden.

Laaches tidsforståelse har lange drag og personlige forpliktelser, også overfor arbeidet som må gjøres. Samtidig fremviser hun iboende fiktive muligheter, når alt kommer til alt kanskje den avgjørende tråden. Laaches tese til masterprosjektet, Hvordan lage papirtråd, gjenforteller arbeidsprosessen bak denne papirtråden, en japansk håndverkstradisjon fra en tyfonutsatt øy sør i Japanhavet. Muligheten av en øy. Den franske litteraturteoretikeren Roland Barthes beskrev Tokyo (og japansk kultur) som konsentrisk – senteret er tomt, preget av fravær. De signifikante og komplekse lagene ligger i ringer rundt, og snurrer rundt denne tomheten, der det ikke er noe å gripe.[1]

Hvordan lage papirtråd er hverken et spørsmål eller en konklusjon. Parallelt spenner Laache opp litterære og biografiske sidespor, som peker ut av tid og rom og stabler episoder til et midlertidig hele. Når jeg leser, hører jeg en rolig og tålmodig stemme. Prosedyren gjennomgås, basert på egne erfaringer og mistak. Repetisjonen er bærebjelken. Noe skal gjøres på en bestemt måte, uten snarveier, og i en bestemt rekkefølge: Brette, kutte, legge i bløt, rulle, skille, spinne. Men heldigvis finnes velmente råd som loser deg gjennom. Håndverkets sensitivitet og tause kunnskap blir oppsummert i presise verb, som fritar fra alle tenkelige valg og improvisasjon uten restriksjoner. Vokabularet bygger ned avstanden mellom å være innvidd og kun en betrakter, idet du blir klar over menneskelige bånd som vokser episodisk. Lengsler bøtes på via brev som krysser kloden, i en overlagt forskyvning av synkronisert kommunikasjon, akselerert av digital tilgjengelighet.

Det manuelle i Laaches arbeid sprenger ikke formen og den overleverte tradisjonen. Håndverket kjenner grensene mot oppløsning og kollaps, og i parallell bane til menneskelige vilkår og slitasje. Alt kan gå galt, og alle vil miste. Personen eller stedet langt unna kan manifesteres via tid og arbeid som innsats, symbolsk og reelt. Det får meg til å tenke på konseptkunstneren Bas Jan Aders siste verk In Search of the Miraculous, med total personlig kostnad. I 1975 la han ut med båt på Atlanterhavet alene, i et forsøk på å nå Europa fra USA, og forsvant under uklare omstendigheter. Hans skjebne ble romantisk-idealistisk sementert, i motsats til kritiske og åpnere element i egen praksis. Intetheten ble i etterkant fylt opp av passende fiktive forestillinger, i et poetisk lys.

Laache dveler ved savn og fravær, tiden som forsvinner. Parallelt reflekterer hun over hva som kan bygges opp i denne tilstanden – egen regi, hendenes medvirkning og litterære understrømninger som krysser over. Papirtrådene legger seg kanskje over hverandre, men samtidig utvides en lineær logikk.

[1] Roland Barthes, Empire of Signs, Hill and Wang, New York 1982, s. 30.